Publisert av: Erik Lindboe - 21.12.2006

Ibsenår og Rogaland Teater

Tekst: Hanne Tømta, Teatersjef ved Rogaland Teater
Foto: Emile Ashely

Ibsenåret er snart ved veis ende, og vi på Rogaland Teater bruker anledningen til å se tilbake på feiringen. For det er vel det vi gjør i dette året. Feirer. Det kan virke grotesk å feire 100-årsminnet for et menneskes bortgang, men det er ikke først og fremst et menneske vi feirer. Vi feirer verkene hans mer enn mannen. Selvfølgelig beskjeftiger vi oss også med mannen, men da kanskje først og fremst institusjonen og myten Ibsen. Vi snakker om ham som egenhendig gav Norge et eget teaterrepertoar. Det er han som har formet vår oppfatning av hva teater er for noe. Ibsen er for oss det Shakespeare er for britene. Et Ibsenstykke er for oss selve kvintessensen av teater. Derfor har det vært viktig å spille Ibsen dette året.

Historisk
Teatret er en ung kunstart i Norge til forskjell fra i andre europeiske land. Norge var på midten av det 19. århundret et land uten store byer. Teateret er en urban kunstform. Det avgjørende var – og er fortsatt – fellesskapet i opplevelsen. Altså, man trengte et publikum. Til gjengjeld hadde Norge en rekke borgelige småbyer. Borgerklassen som vokser frem utover på 1800-tallet, er en forutsetning for fremveksten av teatret. I Norge hoppet vi dermed bukk over hoffteatret og gikk rett inn i det borgelige teater.

Ved Henrik Ibsens første tid som dramatiker, på 1850- og 60-tallet, ble hans diktning regnet som litteratur, ikke bare som scenetekst. Den litterære institusjonen kommer sent i Norge. Forlagshusene lå i København. Dessuten manglet norske skuespillere, man manglet teaterhus og ikke minst manglet man publikum. Likevel kom man på ideen om å lage norsk teater. Man ville utfordre de teatrene som fantes, både de omreisende private truppene og de danske faste ensemblene, som f.eks. holdt til ved Christiania Theater. Og dette var det Ibsen sto i, eller kanskje mer riktig, havnet inn i. Som all historie, er også teaterhistorien preget av en rekke tilfeldigheter. Og det har vært spekulert mye i hva som ga Ibsen veien inn i teateret.

Men hvorfor lage norsk teater? Her var motivene vikarierende. Det var ikke nødvendigvis det å lage teater som var hovedsaken. Det kan se ut som om det ennå ikke fantes krefter til det. Tanken om et nytt norsk teater ble løftet frem av politiske og nasjonalromantiske strømninger, og til en viss grad av norske diktere – diktere, ikke dramatikere. Teateret tilbød arbeid, relativt godt betalt, og etter hvert også et publikum. Men det var ikke nødvendigvis kun som dramatiker man arbeidet. Den store mengden av dramatikk ble allerede levert av en rekke Vaudeville-forfattere. Ibsen skrev i perioder svært lite dramatikk. Han jobbet blant annet som teaterdirektør og instruktør. I 1857 tok han til som kunstnerisk direktør ved Kristiania Norske Theater. De påfølgende årene ble noen av Ibsens verste. Den dårlige økonomien til teateret ble forverret, og i 1862 gikk teateret konkurs. Da stakk Ibsen av på stipendietur til Gudbrandsdalen og Vestlandet for å samle inn folkeminner. Senere dro han ut for å studere teater på kontinentet. Men i Oslo hadde han kommet seg på
innsiden av teateret og lært teaterhåndverket. Slik skaptes dramatikeren Henrik Ibsen.

Ibsen på Rogaland Teater
Så hvordan feirer man Henrik Ibsen ved Rogaland Teater? Jo – på vår egen måte, takk. Og det vil si, med noe for alle aldre – også den skoletrøtte ungdommen.

Rogaland Teater tjuvstartet Ibsenåret med dramatikerens siste skuespill, Når vi døde våkner. Stykket oppleves som en gåtefull blanding av realisme og symbolisme. Til denne oppsetningen hentet Rogaland Teater inn Norges ledende Ibseninstruktør, Terje Mærli. Den finslipte oppsetningen, som ble holdt i en estetisk-minimalistisk stil, ble invitert til Ibsenfestivalen i Oslo.

Når vi døde våkner:

Lunsj-scenen fra Villanden.

Anders Dale som  familiens nye leieboer Gregers

Espen Hana som Hjalmar

Nina Ellen Ødegård  (Hedvig), Marika Enstad (Gina)

og Even Stormoen (Dr. Relling).

Først ute i Ibsenåret var teatrets unike Ungdomsteater. Vi satset på en frisk og sterkt bearbeidet versjon av Et dukkehjem, Ibsens Nora og Helmer ble forvandlet til et ungt jappepar fra vår tid. Denne Helmer var
nyutnevnt personalsjef i en lokal bank – fortsatt svimmel over å ha fått en så stor jobb i så ung alder. Nora ble hans luksus-kone, med overdreven sans for materielle goder. Ibsens språk – som ofte er et hinder for unge publikummere – ble omskrevet til en moderne, helt vanlig, stavangerdialekt. Men alle moderniseringer til tross: kjernen i oppsetningen ville Ibsen ha kjent seg igjen i. Sluttscenen der Nora gjør opprør mot det falske livet hun har levd var gripende. Hennes dilemma var åpenbart noe ”målgruppa”, her ungdom-skoleelever, kunne kjenne seg umiddelbart igjen i. Også Magne Drangeid i Dag og Tid så det pedagogiske potensialet i forestillingen: ”Hundre lektorar kan neppe gjera meir for Ibsen-interessa, enn det Rogaland Teater nå gjer i ungdommens eige Eit dukkehjem…”

”Mesterens mesterverk” blir Villanden ofte kalt – og med god grunn. Teaterets oppsetning på Hovedscenen ble en gedigen kritiker- og publikumssuksess – alle 42 forestillingene var praktisk talt utsolgt. Også den var modernisert, men atskillig mer nennsomt enn Ungdomsteaterets Et Dukkehjem. Likevel var skolebesøket igjen på topp. Elevene ved 10. trinn på Austbø skole skrev til oss etterpå: ”Villanden er nok bedre likt hos eldre mennesker enn unge, men jeg som fjortenåring synes at stykket var utrolig gøy (noe jeg ikke forventet). Har du en billett til Villanden, har du en billett til en minnerik opplevelse.” Og ”Dette var et glimrende skuespill, vidunderlig og storartet.”

Ibsen på nasjonens scene
I dette Ibsenår har man følt seg forpliktet til å feire mannen, livet, diktningen. Når vi nå snart står ved dets korsvei, må man i møte med knappestøperen svare for dets hendelser. Det nasjonale Ibsenåret startet med en noe pinlig affære. Saken hadde allerede gått noen ganger frem og tilbake mellom Kunnskaps-
departementet og Utdanningsdirektoratet før mediene fikk tak i den, men konklusjonen var klar: Henrik Ibsen skal ikke lenger være obligatorisk lesning for norske ungdommer. Dette skjedde som offisielt statlig bidrag til Ibsenåret 2006. Hipp, hipp, hipp!

De som leder norsk skole mente at det ikke skal være obligatorisk å kjenne sentrale litterære verk i vår norske og europeiske kultur, verk som har formet samfunnslivet og vår egen bevissthet. Det lille som var igjen, ble nå kastet i støpeskjeen av et kobbel reformpedagoger. Alle skal få gå utenom Bøygen, og i bakgrunnen roper Karius og Baktus på loff med sirup på! Rett skal være rett: Nå er Ibsen riktignok igjen inne på pensum. ”Ja, tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det? Nei, det skjønner jeg ei”, sier Peer Gynt.

Slik startet altså Norge feiringen. Og det forsatte med flere overraskelser. For det viste seg at det ikke var Norge som skulle feire Ibsen, men Norge som skulle feire seg selv, i Ibsens navn. Denne «nasjonale merkevarebygging», iverksatt av Det kongelige norske Utenriksdepartementet og Bentein Baardson, fikk kommunikasjonskongene til å se de enorme mulighetene ved å trekke Ibsens flosshatt på alt og alle.

Kanskje var det Ibsens forkjærlighet for mysost som satte Tine på tanken om å bli samarbeidspartner for Ibsenåret 2006. Tine markerer selv tre jubileer i 2006. Det er 150 år siden det første norske meieriet ble etablert, meierisamvirket er 125 år og Jarlsbergosten ble lansert for 50 år siden. I stedet for kun å feire seg selv har TINE valgt å knytte sine jubileer til det nasjonale Ibsen-året, for å ”understreke og betone sitt samfunnsansvar.” Videre heter det: ”Konsernet er stolt over å kunne være en aktiv bidragsyter til at en av verdens fremste forfattere får fornyet kraft her hjemme og i utlandet” og med sin støtte vil ”Tine bekrefte sin sentrale og betydelige rolle som nasjonal kultursponsor!”

Forfatteren levde i store deler av sitt liv under fattigdomsgrensen, før han på sine eldre dager i kjent ”fin de siècle-jappestil” plasserte diktergasjen sin i jernbaneaksjer. Med den påfølgende utbyggingen av jernbanenettet kom avkastningen, og Ibsen ble en holden mann. Men dette har tydeligvis NSB kjørt hurtig forbi, like mye som ingen sponsorer har grepet fatt i Ibsens kjærlighet til havresuppe, poteter og sild og norsk laks.

Henrik Ibsens forhold til Norge var mildt sagt problematisk. Både hans skuespill og brev avslører dette. Men det viktigste beviset er at han valgte å tilbringe 27 av sine beste år utenfor Norge, nettopp for å oppsøke en mer kulturell atmosfære. Roma, Genzano, Ariccia, Iscia, Sorrento, Amalfi, Bayern, Dresden, Wien, München, Gossensass (Tyrol), Stockholm. I løpet av disse årene besøkte han nesten ikke Norge. Ibsen uttalte at ”Norge er et vanskelig land at have til fædreland”, og han truet ved en rekke anledninger med å frasi seg sitt statsborgerskap. På spørsmålet fra Monsieur Ballon; ”De er jo norsk?”, svarer Peer Gynt: ”Af fødsel, ja! Men verdensborger af gemyt. For hvad jeg har af lykken nydt, jeg takke kan Amerika. De vel forsynte bogreoler jeg skylder Tysklands yngre skoler. Fra Frankrig fikk jeg mine veste, min holdning og min skærv af ånd, -- fra England en arbejdsom hånd og skærpet sans for eget bedste.” Dette gjør ham på sin side til en god nordmann, ettersom nordmenn på reise fort begynner å skamme seg over sitt opphav på denne måten. I et av sine uttallige brev skrev Ibsen at ”Der findes ikke i hele Norges land 25 fri og selvstændige personligheder.”

Selv om Peer, Hedvig, Nora, Osvald og Hedda ikke har eksistert, så er det nettopp slik som dem vi alle lever livene våre – i et sted mellom fiksjonen og det virkelige livet. Vi ser oss nemlig alltid i lys av en eller flere
fortellinger. Og få har spilt en så viktig rolle når det gjelder å forme  fortellingene nordmenn forstår seg etter enn Henrik Ibsen.

Noen ganger behøver vi å late som vi ikke ser det som er sant for oss. Noen løgner trenger vi å holde på. Vi trenger å ikle oss en rolle og delta i spillet. Teater er et spill som beveger seg mellom fantasi og realitet. Vi lever alle der, et sted mellom fiksjonen og virkeligheten – et sted midt mellom mørkeloftet og fotoatelieret, mellom fotoatelieret og mørkeloftet.

Så kan man velge å oppsummere markeringen av Ibsens død med Peer Gynts ord:

Så usigelig fattig kan en sjæl da gå
Tilbage til intet i det tågede grå.
Du dejlige jord, vær ikke vred,
at jeg tramped dit græs til ingen nytte.
Du dejlige sol, du har sløset med
Din lysende stænk i en folketom hytte.
Der sad ingen derinde at varme og stemme; -
Ejeren, siger de, var aldrig hjemme.
Dejlige sol og dejlige jord,
I var dumme, at I bar og lyste for min moer.
Ånden er karrig og naturen er ødsel.
Det er dyrt at bøde med livet for sin fødsel. –

Vel fordøyd Ibsenår!