 |
Brevet som ikke ble mottatt
Tekst: Per Røen
Seniorrådgiver i internasjonale spørsmål
Foto: Bitmap
 Siden starten har oljenæringen gitt anledning til mange og gode lokaliseringsdebatter. Ikke minst i de årene vi hadde etableringsloven og etableringskontroll. Den første og viktigste var vel likevel diskusjonen om etableringen av Oljedirektoratet og Statoil. Her var det tre tunge alternativer, Trondheim, Bergen og Stavanger. Det var oppnevnt et eget
plasseringsutvalg som skulle komme med innstilling om hvilken by som var den beste. Alle byene hadde sine talsmenn, også på Stortinget. Utvalget reiste rundt og hadde møter med representanter fra byene og fylkene. I Stavanger møtte de en sterk delegasjon med representanter fra næringslivet, Rogaland Distriktshøgskole, Stavanger kommune og Rogaland fylke. Det ble presisert – også i brev fra fylkesmannen etter møtet – at lokalisering av direktoratet og statsoljeselskapet ikke var en sak for Stavanger aleine, men for hele fylket. En slik presisering var nok nødvendig, fordi Stavanger på den tiden ble betraktet som et pressområde. Det var mange lokale aktører som jobbet hardt for Stavanger. Næringslivet sto sentralt i arbeidet og spesielt Torolf Smedvig må nevnes. Av offentlige personer var det særlig fire som hadde strategien. Det var Gunnar Hellesen, Arne Rettedal, Kjølv Egeland og Konrad B Knutsen. De fire la opp til det som, inntil da, må sies å være den mest vellykkede lobbystrategi i Norge. Det ble gitt ut en argumentasjon på 35 sider, trykt i Stavanger kommunes hustrykkeri: ”Norge og oljen. Stavanger er stedet” Forordet slutter med: ”Alt dette fins i Rogaland, og i Stavanger” I heftet gir man også en meget betydningsfull garanti. Det hadde nemlig vært diskutert om byene klarte å løse bolig problemet. I heftet sies det: ”Med dette gir Stavanger tilsagn om å ville besørge
boligproblemene løst. Personale på institusjonene skal slippe å ta seg frem på egenhånd.”
Ved hjelp av stortingsrepresentantene fra Rogaland, kartla de fire hvem som hadde bestemt seg i saken og hvem som var tvilere. Ut fra filosofien om at det er lettere å overbevise en tviler enn det er å overtale en som har bestemt seg, ble tvilerne viet spesiell oppmerksomhet. Plasseringsutvalget gikk mot en stemme inn for Stavanger. Den ene ville ha Trondheim. Industrikomiteen var delt i tre og i Stortinget foreslo Rolf Hellem Trondheim, Per Hysing-Dahl Bergen og Torbjørn Berntsen Stavangerområdet. 75 av de 144 representantene som var tilstede i salen, stemte for Berntsens forslag.
Det tok ikke lang tid etter vedtaket, før det var aktivitet i både Oljedirektoratet og Statoil. Oljedirektoratet startet i Tinghuset i Stavanger, men Statoil startet på Lagårdsveien. Spesielt Statoil var ivrig på å finne en
permanent lokalisering og sendte et brev til Fylkesmannen i Rogaland der selskapet ba om assistanse til å finne et egnet område. Brevet innholdt også hvilke krav selskapet hadde til stedet der kontoret skulle være. Her gikk det på offentlig infrastruktur, kommunikasjoner, avstand til flyplass m.m. Det de leverte var en perfekt beskrivelse av Egersund. Og uansett hvordan en snur og vender på det, så har Egersund aldri vært en del av Stavangerområdet. Statoil ble kontaktet om dette og brevet ble aldri mottatt hos Fylkesmannen i Rogaland.
|
